Next level?

Arve Helgesen har vært medlem i Bjarg i mer enn 55 år.

Arve har vært

Sentral i fotballgruppen som spiller og kaptein, fra småguttelag til seniorlag Fotballtrener på ulike nivåer i klubben Kaptein og spilte mange kamper på guttekretslaget i fotball Uttatt til en landslagssamling for guttespiller Aktiv og trener i friidrettsgruppen Bjarg. Redaksjonen for skrivingen av Bjarghistorien spurte Arve om han kunne skrive litt om det å drive idrett Vi tar her tatt med et par kapitler av det han skrev om å drive idrett, - om det å nå sine mål og om sine første år med fotballen Hoveddelen av innlegget kommer når Bjarghistorien ligger klar på nettet, våren 2017 i forbindelse med Bjargs 70- års jubileum.

”Next level?”

Hvilket «level» er du på i ditt spill,- i din idrett? Er du fornøyd med å være der? De fleste som spiller spill på Mac/PC prøver hele tiden å nå next level og kanskje en gang runde hele spillet.

Jeg har liten erfaring fra slike spill, men kjenner følelsen igjen fra idrett. I idrett er det ikke mulig «å runde» spillet, men har hele tiden muligheter til å forbedre seg. Og, - de fleste som driver idrett ønsker akkurat det, å komme på «next level».

Pyramiden

«Alle» vil jo rykke opp. Men idretten er som en pyramide: Jo nærmere toppen en kommer, jo færre er det plass til. Og hvordan og hvorfor skal det være plass til akkurat deg og ikke en av alle de andre som også ønsker å være der?

Først: Hvorfor ønsker så mange å være der, - være med i toppidrett? «Så mange» er et relativt begrep, og antallet som virkelig satser mot toppen kan se ut til å minke, men fortsatt er det mange som kjemper om de plassene. Det begynner vel med mestringsbehov og konkurranseinstinkt for de fleste.

Å lage fotballbaner

For meg, som for svært mange andre, startet det med fotball. Vi gutter samlet oss der det var mulig å spille, men først måtte vi ryddet bane. Den første banen for meg var Nygårdshaugen bak kajakklubben på Fanahammeren. Siden ble det «Konow Park» (til venstre for Konowstøtten), Sagen (ved ”Bunnpris” på Titlestad), marken ovenfor onkel Knut og tante Anna på Titlestad (vår hjemmebane), og på marken i «Smissviken».

Bane i Stendavannet

Kjører du mellom Konowskiftet og Krykkehaugen , - og Stendavannet er nedtappet, kan du fortsatt se deler av sidelinjene og dødlinjene på enda en fotballbane, - på «bunnen» av Stendavannet. Linjene ble nemlig markerte med sammenhengende linjer av steiner, - og de er fortsatt synlige, nå femti år seinere. Av naturlige årsaker var det ikke så ofte vi kunne bruke ”Stendavannsbanen”.

Fotballaget Taifun

Fanahammeren hadde ikke lag. Siden jeg hadde en viss tilknytning til Titlestad, var det naturlig at jeg ble med på Taifun, som laget vårt het. Vi delte stadig inn i forskjellige lag og spilte kamper, men høydepunktet var uansett kampene mellom ”Taifun Titlestad” og ”Smissviken”. Som oftest spilte vi «borte». Helge’n hadde lånt gressklipper og banen var strøken. De hadde mange unger å ta av, og med «Bømmen» i spissen slo de oss alltid (?)

Fotball og fjernsyn

Vi skriver ca.1960 og fjernsynet var kommet til landet, - selv om det ikke var så mange som hadde kjøpt seg TV der jeg bodde. Noen av de første i mitt miljø var tante Anna og onkel Knut i Kvernabekkveien. Der benket vi oss ofte om kveldene for å se, (det var ikke så viktig hva det var) sammen med naboer og annen familie. Men når det en sjelden gang var Europacupkamp på TV, da måtte vi til tante Anna og onkel Kalle i Smissviken. For etter kampen, selv om det var altfor seint, strømmet det unger ut fra alle hus for å samles på «marken» og prøve på noe av det vi nettopp hadde sett på skjermen … og ”drømme litt” før vi skulle legge oss.

Bjarg og Stavollen

Da vi ble litt eldre var det bare ett klubbalternativ: Å melde seg inn i Bjarg med Stavollen som vår nye hjemmebane. Hver eneste dag etter skolen gjaldt det å få i seg mat så fort som mulig, hive seg på sykkelen og komme seg på Stavollen. Dette var jo lenge før mobilens tid, så avtalene var gjort på skolen. Noen kunne være med tidlig på ettermiddagen, noen litt seinere, og noen av oss kunne hele tiden. Det ble noen timer der ute, - timer som ga resultater. Men fra starten av, i mange år, var det aldri gode resultater som var drivkraften og motivasjonen v

Trening, trivsel og kameratskap

Treneren til Vebjørn Rodal sa en gang på et seminar at «Skal du bli veldig god må du trene veldig mye, - og ha det veldig gøy. Skal du bli enda bedre, må du trene enda mer og ha det enda gøyere». Trivsel og moro er og blir drivkraften. At det seinere kan komme inn faktorer som heder, ære, prestisje, økonomi og annet, er greit, men gleden må ligge i bunn. Det hadde vi mye av… glede og kameratskap. Da er det svært få begrensninger på hva en kan drive det til. Så lenge tilgjengelighetene til nødvendige treningsfasiliteter er til stede, er alt mulig. Og «nødvendige treningsfasiliteter» er mye mindre krevende enn folk tror.

Talent og trening

Toppidrettsutøvere dukker opp fra alle tenkelige og utenkelige miljøer og steder. Man har så lett for å se på dem som spesielle, laget av noe annet enn «oss». Men de er helt vanlige mennesker. Poenget er bare at de har øvet seg litt mer enn de fleste andre. Og det er der «talentet» ligger: evnen til å øve, repetere, trene mye.

Gleden av å øve

I dag snakker man mindre om talent og mere om latent. Det ligger der, bare en er villig til å holde på lenge nok til at det får tid til å vokse frem. Det var vel det som skjedde med meg. Noe større forutsetninger enn de fleste andre rundt meg for å bli god, hadde jeg neppe. Den gang vurderte jeg heller ikke slikt. Men jeg hadde enorm glede av å holde på, og «øvde» mye, og litt etter litt økte ferdighetene.

Trenere, tillit og anerkjennelse

Jeg ble kaptein på de aldersbestemte lagene jeg spilte på, og tilliten og anerkjennelsen fra trenerne ga ytterligere inspirasjon til å trene mer. «Next level» var uttaket til kretslaget. Og jeg må innrømme at det var stort den gangen, og ga meg en god følelse. Der ble det en god del kamper og turneringer, og det er litt stas nå å mimre og se tilbake på den tiden, ikke minst imponerende å se hva en del av lagkameratene mine på det laget presterte etterpå som seniorspillere (og kanskje lure litt på hva jeg selv kunne drevet det til hvis jeg hadde satset mer). At jeg, som èn av to fra Bergen, ble uttatt til å være med på guttelandslags-samling, tar jeg med nærmest som en kuriositet. Den gang var det et bevis for meg på at jeg holdt et visst nivå, og kanskje var på vei opp til neste. Med til den historien hører også at det ikke ble noe av hverken samlingen eller eventuelle kamper. Årsaken tror jeg var sykdom på trener/ledersiden. Men inspirasjon ga det, og jeg fortsatte å øve.

Bjarg fra 6.disvisjon og nesten til 2.divisjon

Seniorlaget til Bjarg hadde gått fra 6.divisjon til 3.divisjon på tre år, bare fordi de var begynt å trene. De «jobbet litt overtid», tok noen ekstra joggeturer og gjorde litt mer enn de andre, og så var de plutselig det lille foran som skulle til for å vinne kamper. At vi etter hvert ble forsterket av tidligere Brannspillere som «trappet ned» i Bjarg, hjalp selvsagt på. Jeg kom tidlig med på A-laget og fikk trene og spille med ”storegutta”. Vi holdt på å gå direkte til 2.divisjon, men et knepent tap for Sogndal i en regnfull, utsatt sesongavslutning på Nymarks banen, gjorde at de fikk den plassen. Vi ser jo alle hvor Sogndal er i dag, uten videre sammenlikning for øvrig.

Bjarg og ”Next level”

Jeg hadde også tilbud fra andre klubber om å ta steget opp på «next level», men jeg var for stor Bjargpatriot og trivdes så godt der, og valgte å bli værende. Kameratskapet (og litt beskjedenhet?) holdt meg igjen i klubben. Og jeg hadde mange fantastisk fine år i det gode miljøet. Den dag i dag streifer av og til tanken meg:

Hva kunne jeg drevet det til?

På hvilket «level» hadde det stoppet? Ikke det at jeg tror det ville gått så veldig langt, men hvor langt får jeg aldri vite. Og det er poenget: La de beste og de som vil, få prøve hvor langt de kan drive det, - til hvilket nivå de kan komme. Bedre å ha prøvet, med mer eller mindre suksess, enn å gå rundt resten av livet å lure på hvor god du egentlig kunne blitt. Heldigvis virker det som om det er tankegangen i dag. Det er så mange klubber på forskjellige nivå, og dermed blir det mulig å ta små steg mot stadig høyere nivå.

Hvordan er det med deg, du unge utøver som elsker det du driver med og som har drømmer om å slåss med de store? Er du klar til å ta utfordringen? Er du klar for next level?

”Next level” som mål

Ikke si at du må ofre så mye at det ikke er verdt det. Ja, det er knalltøff prioritering, og ja, - du kan ikke få med deg «alt». Men det du får med deg vil gi deg fantastiske opplevelser, bekjentskaper og livserfaringer du ellers aldri ville fått. Det er en relativt begrenset tid det står på. Etterpå er du klar for alt det du har «gått glipp av», og dermed får du i pose og sekk. Ikke stuss:” Go for it, just do it!” Ha alltid «next level» som mål, - også i drømmene dine!

Lykke til! Vi følger med deg!